Ja, nå skal ikke jeg sitte her og late som at alt har vært en dans på røde roser mens jeg har hatt min lille bloggpause. Ikke at jeg har opplevd sånne kjeempe nedturer, men jeg har jo hatt mine jeg også. Det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg har slitt litt med hjemlengsel, ønsket om å kunne være to plasser på en gang og "reglene" for vennskap her nede. For her får virkelig følelsene kjørt seg. Hver dag er en eneste stor berg og dalbane. I det ene minuttet går du og smiler fra øre til øre og er "on the top of the world" mens i det neste minuttet synes du så synd på deg selv at du bare vil ligge i fosterstilling og gråte resten av dagen mens du lytter til emosjonell musikk. Sånn er det, det er det som er realiteten og fy søren så mye jeg har lært om meg selv på disse litt over 4 månedene. Aldri har jeg satt så stor pris på venner og familie som jeg gjør nå, og da mener jeg både her i Chile og hjemme i Norge.
Nå, etter 4 måneder har jeg funnet min vennegjeng, de er kanskje ikke i den gjengen med alle de "kule" i (men hvem er det som bestemmer hvem som er kul og ikke?), men for min del spiller det ingen rolle. Etter 4 måneder var det godt og endelig føle at jeg kunne slippe meg litt løs og virkelig få fortelle hvordan jeg har det. Ja, ikke på den overfladiske måten der jeg alltid svarer "jeg har det kjempebra jeg, takk som spør," men på den måten der jeg fikk satt meg ned og fortalt på min knotete spansk (som foresten begynner og komme seg veldig) hvordan jeg virkelig hadde det og hvordan jeg følte disse månedene hadde gått og ikke minst gjøre alle mine randome bevegelser. Det var godt å endelig ha noen som brydde seg, som ga med en klem fordi de mente det og sa at fra nå av skulle det bli andre boller, for nå var jeg endel av gjengen og jeg måtte ikke vær redd for å ta kontakt eller å sette meg ned sammen med de. Sånne ting er det som gjør det så fint å vær utvekslingsstudent. Her kom jeg uten en eneste venn, alt skulle skaffes selv. Nå har jeg 5-6 som er gull verdt. (+ mange andre, men det er disse jeg ser på som mine nærmeste.) Hvis ikke det er grunn nok til å smile så vet ikke jeg.
En annen ting som virkelig ga meg en tankevekker her en dag var når jeg satte meg ned å forklarte til en av venninnen mine at alt gikk så mye bedre fortiden, fordi nå følte jeg at jeg hadde fått meg en skikkelig god vennegjeng, det følte jeg ikke i begynnelsen. Og da svarte hun: "Marte, vi er alle kjempeglad for at du har kommet og vi er kjempeglad i deg, grunnen til at vi kanskje ikke tok sånn kjempemye kontakt for noen uker siden var fordi du ikke snakker så mye og vi ikke visste helt hva vi skulle snakke om fordi vi var redd du ikke skulle forstå. Nå snakker du som en foss, er ikke redd for å drite deg ut og har blitt endel av gjengen, så for all del, ikke vær redd for å snakke." Se for dere det da, jeg som til vanligvis har munndiaré fikk høre at jeg ikke hadde snakket nok. Det ga meg et lite kick om at her skal det jaggu meg snakkes og sånn ble det! Det er sant som de sier, språket har virkelig alt og si. Så til alle fremtidige utvekslingsstudenter: SNAKK, SNAKK og SNAKK. Om det kommer et par feil her og der gjør det mest sannsynlig ingenting, det verste som kan skje er at de retter på deg. Seriøst.
Ja, vi kan jo konkludere det hele med at jeg fortiden har det kjempebra! Jeg har begynt å stenge Norge mer og mer ute og jeg merker at det ikke lenger interesserer meg så mye hva alle hjemme holder på med. Det er veldig koselig å få et brev på facebook og en skypesamtale i ny og ne, for all del, meen jeg har ikke lenger den følelsen med at jeg på liv og død trenger å snakke med noen hjemme HVER dag. Jeg har litt over 7 måneder igjen her og jeg har tenkt å bruke det meste av min energi på det jeg kaller mitt 2. hjemland, Chile. Fordi de her fortjener det og fordi jeg har lyst og oppleve og utforske mest mulig. Jeg har valgt å være BORTE fra Norge i et år, da må jeg også ta konsekvensene av det med å bruke året jeg har her på riktig måte. Jeg er heldig som får oppleve alt dette på både godt og vondt, all erfaring er god erfaring eller hva? Dessuten er jeg kjempeheldig som har så mange personer som er glad i meg, både i Norge og Chile. Dere er gull verdt alle sammen og jeg sender en klem hjem til hver og en av dere.
Ps: blir foresten veldig glad for en liten kommentar, det er alltid kjekt å lese:-)
